Når det er så rolig på jobb som det er idag, så blir jeg så rastløst, noe som er like greit da skolenøkene skriker etter meg!
Første oppgaven på nettgymnaset i norsk er at man skal skrive en tekst om seg selv, samt hvilke forventninger man har til Norskfaget.
Jeg tenkte jeg kunne dele denne besvarelsen med dere, legg gjerne igjen en kommentar om hva du synes ;)
Anette Arenzen Hatlestad ? En typisk Bergenser.
Det å skrive tekster om seg selv, er noe av det vanskeligste jeg vet om. Hva vil folk vite om meg?
Vel, jeg er en sprudlende og aktiv jente, som kom til verden i 1992.
Jeg er oppvokst i Bergen by, litt ute på landet.
Her bodde jeg i lag med mine 3 eldre søsken, og mor og far.
Alderforskjellen mellom meg og mine søsken har preget oppveksten min stort.
Jeg er en typisk ?attpåklatt?, Meg på 20, neste på 30, så en på 34, og siste på 37.
Det å vokse opp i ett hus med to så voksne brødre gjorde meg til en artig liten unge.
Dem var flinke til å passe på meg, men lærte meg og fæle uvaner.
Allerede som toåring hadde jeg lært å vise fing, samt å si ?okk ju?. Mor og far var ikke spesielt imponert over dette.
Videre ble jeg også påvirket av min søster, som var min store helt.
Jeg var en skikkelig ?dadda jente?, og fulgte søsteren min over alt.
Min søster spilte forball, og da ville jeg også det.
Jeg hadde 7 år på Fotball, men dette var aldri noe for meg.
På disse 7 årene klarte jeg bare å score ett mål, så det var ikke noe karriere for meg i denne idretten.
Men så rastløs som jeg var, så var det bare å finne seg en ny idrett. Håndball ble neste, men dette var heller ikke så populært.
Etter dette begynte jeg med Karate, noe som jeg stortrivdes med.
Men som den ? ulykkesfulgen? jeg er, så klarte jeg å skade meg, og endte opp med å måtte slutte.
Venne mine omtaler meg alltid som ?hun som alltid brekker noe?.
Jeg kan seriøst ikke telle på to hender hvor mange bein i kroppen jeg har brekt, siden jeg i alle fall har brekt alle fingrene på hendene. Det var aldri ett sjokk for foreldrene mine å få en telefon som sa ? din datter er på legevakten for å ta røntgen?
Det kom da som ett sjokk for de fleste, når jeg sa ? en dag, så skal jeg bli ambulansearbeider?, Noen lo, andre nektet å tro på meg, og mamma mente jeg var syk i hodet.
Men jeg er en sta person, og gir meg ikke før jeg absolutt ikke har noen annen utvei.
Ambulanselinjen på Os var på den tid en vanskelig linje å komme inn på, med ett krav om Karaktersnitt på 5. Mitt snitt på 3,1 var ikke da så veldig mye å skryte av.
Jeg søkte meg inn på Helse og Sosial på Os VGS, det kunne jo ikke skade at jeg prøvde?
Første innleveringsoppgave kom, og jeg var kanon nervøs. Jeg satte meg selv under enormt press, jobbet dag og natt med en ussel oppgave, som egentlig ikke var noe krevende. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vi fikk denne oppgaven tilbake. Læreren gikk rundt i klasserommet og leverte ut besvarelsene.
Da jeg fikk min, snudde jeg til vurderingen, så på karakteren og sa ? dette er ikke min, jeg har fått feil?.
Læren snudde seg og sa ? dette er din, du var best i klassen, og om det er greit for deg vil jeg gjerne lese besvarelsen din høyt?, jeg var kry som en hane!
Endelig kunne jeg komme hjem med min første 6?er! Slik fortsatte det, med karakterer som gikk rette veien, og jeg stortrivdes på skolen.
Sommeren kom, og det nærmet seg tiden for inntak på VG2 linjene.
I min klasse var vi totalt 3 stk som hadde søkt ambulanselinja. Den dagen inntaket fant sted våknet jeg brått av en telefon som ringte, jeg hadde da 13 ubesvarte anrop og 15 nye sms. De andre som hadde søkt hadde kommet inn.
Jeg stupte ut av sengen, logget meg inn, men fikk tidenes slag i trynet.
? Du er nr 1 på venteliste?. Jeg har aldri vært så knust før i hele mitt liv, og den dagen var sjokoladen og is min allerbeste venn.
Jeg krysset fingre og tær i håp om at en person i verden skulle takke nei til denne plassen, slik at jeg kunne få opplevd min drøm.
Jeg gikk spent og ventet på resultatet av neste uttak. Hele Bergen kunne sikkert høre mitt gledeshyl da drømmen skulle bli virkelig, jeg skulle bli Ambulansearbeider.
Den dag i dag nærmer jeg meg fagprøven med stormskritt!
Etter fagbrevet som autorisert ambulansearbeider er planen at jeg skal videre på sykepleien.
For å ta sykepleien må jeg ha generell studiekompetanse, og det er derfor jeg tar norskfaget som privatist nå.
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg har til faget. Jeg likte norskfaget veldig godt på videregående, men vet ikke om jeg vil gripe det på samme måte nå som jeg skal gjøre alt selv.
Jeg gleder meg veldig til å skrive fordypningsoppgaven, da jeg liker og skrive.
Jeg gleder meg også til å lese og analysere noveller. Noveller har jeg alltid vært glad i å lese, da jeg liker å lese litt mellom linjene.
Jeg møter norskfaget med åpne armer, tomme ark, og forventninger om en kjekk tid.
Mye arbeid, mye skriving, og garantert en hel del frustrasjon.
Men, er det ikke slik det er å være privatist? Hvem vet, men svaret vil jeg nok oppdaget før eller siden.

Dette er vel det noen vil kalle ett "typisk meg" bilde.. også skjønne Stine!

Sjeldent seriøse bilder!
MVH Privatisten Anette Arentzen